Første dag av prosjektet har gått relativt glatt. Gunnelus(gammel lærer og walkin’-talkin’ wikipedia) var innom en tur for å hjelpe meg i gang med noen arealberegninger, men etter en times tid var han ute herfra. Puh. Han er utrolig dyktig, og er du på godfoten med ham er det ikke grenser for hva han kan bla opp av informasjon og hjelpemidler. Problemet mitt er at jeg trør han både på den ene foten og den andre, vi er så utrolig like og ulike på en gang. Vi er så bestemte, og vi vil gjøre ting på vår egen måte – du kan banne på at det er forskjellige veier vi vil gå! Noen ganger tror jeg det er like før vi river hår og lemmer av hverandre, mens andre ganger er man så samstemt at det nesten er til å bli kvalm av. Heh, når det er slik passer jeg på å være litt uenig alikevel, du vet, på pur faen. Iallefall, han er borte nå og jeg slapper av med nystarta blogg.
I lønsjen var jeg nede i byen en tur, der kjøpte jeg bl.a Arcade Fire – Neon Bible! Så, ok, Arcade Fire sitter ikke helt fint i CD-samlinga mi, men jeg må inrømme at jeg liker det litt for godt. De har tidligere gitt ut en EP(The arcade Fire) og et album(funeral) som jeg desverre ennå ikke har hørt, skal skrive dem ned på den meterlange må ha-lista mi! De virker iallefall som syv mennesker jeg kunne spandert øl på. De skalspille på Sentrum Scene den 24 Mars, og på Hovefestivalen i Juni. Der skulle man gjerne vært, ja. Dessuten skal Tracy Maurice og Co ha kred for coverpakka.
Jeg sier bare: www.arcadefire.com!
UGLYBUGLYUGLYBUGLY!
Jeg er svoren Lars Ramslie-fan, hadde det vært opp til meg hadde alle hatt hele hans forfatterskap i hylla! I går begynte jeg på “uglybugly”, again. Det er hans siste verk, og det har samme fantastiske, sinnsyke og dysfunksjonelle karakterregister som resten av bøkene hans har. Det er rett og slett alltid noe, eller noen, å begeistre seg over når jeg åpner permene. Herregud, som jeg roser, nå blir jeg snart kvalm av meg selv. Det er allikevel debut-boka(Ja, jeg sier faktsik “debut” og ikke “deby” på ordentlig også) “Biopsi” som troner som favoritten min, den er beskjeden størrelsesmessig, men du vet “It ain’t the size…”. den er kort og konsis, den forteller historien både gjennom setningsoppbygging og selve handlinga, ryddig kaos. Les Mer om Lars og hans verk: http://www.dagbladet.no/kontekst/4084.html
Til slutt vil jeg bare bedyre at Solo er godt.
